Under demonstrasjonen i Bergen 26. oktober stilte politikere fra flere partier opp for å uttrykke sin støtte til folkehøgskolene og protesten mot de foreslåtte kuttene i statsbudsjettet.
Blant dem som holdt appeller var Katrine Nødtvedt fra Miljøpartiet De Grønne og Eira Garrido fra Sosialistisk Venstreparti. Begge løftet fram folkehøgskolens betydning som arena for personlig utvikling, fellesskap og demokrati, og understreket at økonomi ikke må bli en barriere for unge som ønsker å velge et år på folkehøgskole. Nedenfor kan du lese appellene deres i sin helhet.
Eira Garrido fra SV
Hva du skal gjøre (nesten) resten av livet, er et av de vanskeligste spørsmålene vi kan stille til et annet menneske.
Det å velge å bruke et år på folkehøyskole hvor det er en rom til å utforske, og et rom for å dyrke en interesse, kan være noe av det lureste man gjør.
I en tid hvor unge sliter med motivasjon, ensomhet og dårlig psykisk helse, er det akkurat et år på folkehøgskole som skal til for veldig mange. Det kan være forskjellen på å orke å fullføre et videre studieløp, eller ikke.
I dagens samfunn, etter gjerne trettenårs skolegang, med press om å prestere, og med en forventing om at man skal ut i samfunnet for å tjene, mener jeg at det er en egenverdi i folkehøyskolene. Det er nettopp en institusjon som hegner om nettopp viktige prinsipper som demokratier bygger på, samhold, vennskap og kritisk tenkning.
Sosialistisk Venstreparti støtter folkehøgskolene og kjemper mot regjeringens forslag om å kutte i studentfinansieringen og stipendandelen for folkehøgskoleelever.Med Arbeiderpartiets sitt forslag vil alt for mange bli stengt ute fra nye vennskap og nye erfaringer som folkehøgskole gir.
Forslaget kommer dessverre ikke som en overraskelse. Med arbeiderpartiets Jens Stoltenberg som finansminister som kutter i velferdsordninger, og felleskapet. Dette forslaget fører til et klasseskille på folkehøyskolene. I statsbudsjettet som nylig ble lagt fram, kutter de i folkehøgskolestipendet. Dermed kan du hvis du har råd, gå. Slik skal det ikke være.
SV mener at stipendordningen skal gi den muligheten til alle. Det skal ikke spille en rolle om du har rike foreldre, eller adressen du kommer fra. Det nydeligste med folkehøyskolen er nettopp at det blir en helt ny stor familiesammenslutning der kanskje noen er fra nord, og noen er fra sør.
Alle trenger en venn, og gjerne en venn for livet, og det kan du få på folkehøyskolene.
Katrine Nødtvedt fra MDG
Hva er det vi vil ha mer av i livet? I samfunnet vårt? Er det ikke tid til relasjoner? Tid til å lære? Rom til å utvikle oss som mennesker? Jo. Og er det ikke akkurat det folkehøgskole er? Ett år der du kan senke skuldrene, bli klokere på hvem du er, hva du liker og hvor du skal, i samhandling med andre mennesker. Ett år uten prestasjonsjag og karakterer. Ett år der du får brynt deg på og formet livslange vennskap med mennesker du ellers aldri ville møtt. Litt som det fullstendig omvendte av realityshowene vi stadig pepres med nye sesonger av: du bor riktignok i et hus med masse folk og skal gjennom masse ulike utfordringer og oppgaver, ingen skal stemmes hjem, og du slipper å bli filmet 24-7.
I budsjettforslaget til regjeringa i fjor, forslo de å kutte stipendandelen fra 40% til 15%, og det ble opprør! Nær 40.000 skrev under på at de syntes det var en utrolig dårlig idé. Det var vi helt enige i, for det ville jo innebære at lånet til de som valgte å ta et år på folkehøgskole ikke ville reduseres med 40%, men med 15% om de fullførte året. I løpet av forhandlingene i fjor, fikk vi skrotet denne dårlige ideen, og tenkte vel at det var punktum. Men den gang ei, for i år kommer de jaggu med akkurat samme forslaget.
Vi har altså brukt den generasjonen som nå er folkehøgskoleklare som tidenes sosiale eksperiment, gjennom å trøkke en iPad ned i fanget deres og lært dem matematikk gjennom å slippe tall i bokser som blir røde eller grønne, kasta blyant og viskelær og logga dem inn på snap for å gi dem muligheten til å kommunisere med klassekameratene sine mens vi har sittet og scrolla oss gjennom reels på insta under fredagsfilm med familien og svart på e-post mens vi har lagd middag.
Så da skulle det vel jaggu bare mangle at vi kniper litt inn på stipendandelen til de som mot alle odds kan tenke seg til å bruke et år av livet sitt til å roe tempoet, ikke jage prestasjon, men opplevelser og relasjoner. Det er nesten parodisk.
Tusen takk for at jeg får være her med dere i dag og takk for at dere tar kampen her ute i gatene, vi i MDG står skulder ved skulder med dere, og lover å ta kampen i forhandlingsrommet.